Vi er mange som har opplevd at «Daga Skifte Farge»

Vi er mange som har opplevd at «Daga skifte farge», at fargene blir mørke og svarte, at livet brått blir uendelig trist.

Per fikk en veldig fin siste dag. Han sa da vi dro fra Nina, der vi hadde vært sammen med “alle våre”: “Ta her va en fin dag”. Ikke ofte han sa det så klart. Var egentlig litt rart. Senere samme kveld stod vi på scena og spilte og sang to låter – på Lillestrøm. Det siste han sa til meg da han kom og satte seg ned ved siden av meg var: “Va nåkken bak der som likte så godt oversettelsen din av Dolly Parton sin Coat of many colors”. Jeg snudde med litt og såg opp på ham. Men det som da møtte meg var at jeg kunne se lyset forsvinne fra øynene hans. Lyset i øynene bare trakk seg tilbake og ble borte. Han begynte der og da på veien bort fra meg. Og mitt livs verste mareritt startet.

Jeg har prøvd å gjøre normale ting innimellom alt om skal ordnes opp i, innimellom alle tårene og de triste tankene. Per ville ha ønsket at jeg skulle gjøre det. Det er jeg sikker på det. Å jeg har lovet ham å ordne opp etter oss.

Å kjøre til Rødven alene ble ikke en enkel kjøretur, blir nok aldri en enkel kjøretur. Enkelte ganger når jeg kjører innover Holmemstranda, får jeg plutselig en underlig følelse av at han sitter på setet ved siden av meg. Jeg begynner alltid å gråte da. Vi mennesker er underlig sammensatte.