Da Per døde på Ahus på Lillestrøm om natta den 25. mai 2025, ble livet mitt med ett snudd på hodet. At sånt kan skje, vet jeg jo. Men det var så uventet, jeg drømte ikke om det en gang. Så lite vi egentlig vet vi mennesker. Men smerten til de som opplever noe slikt er det bare den som selv har opplevd det, som helt skjønner tror jeg. Og slik må det være.
Nå ble det altså min tur, til å miste han jeg forlovet meg med i 1976 og giftet meg med i 1982. Og Nina, Annika og Iselin sin tur til å miste sin pappa som de var så glade i.
Jeg har lest hilsener og fine ord om Per, satt på hjerter og grått mens jeg har lest og jeg har luktet på alle blomstene vi har fått.
For meg er Per dypt, dypt savnet. Og det vil han alltid bli.
Så håper jeg savnet vil tørke tårene etterhvert, og at tida som går, vil hjelpe slik at sorga blir lettere å bære.
