Så plutselig skjedde det, og jeg var helt uforberedt. For vi kan ikke se og vite hva som skjer før det skjer.
Husker egentlig ikke om det var en i en e-post eller på FB, at jeg leste at det skulle være et låtskriverkurs søndag 25. mai under Nordisk visefestival på Lillestrøm med Tuva Syvertsen. Det var jo som bestilt. Vi var jo i Oslo da, Per og jeg. Til og med gratis bare jeg meldte meg inn i Norsk Viseforum. Snart hadde jeg betalt årsavgift og vipps så var jeg medlem og påmeldt låtskriverkurset.
Lørdag 24. mai startet så fint. På spisebordet i Jess Carlsens gt, der vi har leilighet, hadde Per plassert PC og skjerm og jobbet med det nye stillasadministrasjonssystemet han hadde lovet å levere. Løste et problem, viste meg og veldig fornøyd med det han hadde gjort, kjørte vi til Nina på Oppsal. Vi var der alle sammen og da vi dro sa Per at det hadde vært en fin dag. Jeg var enig.
Vi hadde vært på Lillestrøm kvelden før på Åpen scene. Og Per mente at vi kunne vel dra ut igjen og spille vi også – denne lørdagen. Men først til Jess Carlsens gate.
Parkerte i garasjen, tok heisa opp og satte oss på sofaen. Jeg sa at kanskje vi ikke skulle dra til Lillestrøm. Det var jo bare tull og vi kjente ikke et menneske der. Per var enig. Det var bare tull. Like tullete som at vi skal skifte kledning på nordveggen på løa i Rødven sa han. Vi hadde nemlig bestemt oss for at det skulle vi, få dager før vi kjørte nedover. Men vi drar til Lillestrøm, sa han.
Vi hadde en Yamaha gitar, det ble instrumentet. Per med gitaren på ryggen og jeg. Opp til 2. etg. i et gammelt erverdig hus med plass til max 40 personer i Lillestrøm sentrum.
Per fikk satt oss på liste. Vi kunne få spille 2 låter siden vi ikke hadde spilt før. Spille som nr. 3. Satte oss sammen på hver vår pinnstol nær den lille scena. Det ble vår tur. Jeg sa noe slikt som at egentlig skulle vi ikke ha vært der. Så sang jeg oversettelsen min av Dolly Parton sin låt Coat of many colors, Ei kåpe full av fargar. Per på gitar. Deretter Vårsøg. Da vi begynte på Vårsøg kom bassisten frem og spilte sammen med oss. Det ble skikkelig fint. I alle fall ville mange snakke med oss etterpå.
Artist nr. 4 satte seg ved piano og mikrofon. Per kom og sa at noen hadde sagt de likte så godt oversettelsen min. Det ble det siste han sa til meg. Satte seg ned på pinnstolen ved siden av meg. Sekunder etterpå snudde jeg meg og såg opp på ham. Øynene hans var åpne, men noe skjedde. Lyset og livet begynte å forsvinne fra øynene – eller er det sjela som begynner sin reise? Ikke et sukk, ikke en lyd, ingen ting, bare en liten bevegelse i ansiktet og så såg det ut som om han ville falle litt over på den ene sida. Hysterisk reiste jeg meg og ropte på hjelp. Snart låg han på gulvet og noen som kunne førstehjelp, som tilfeldigvis var der, begynte med hjertekompresjon. Jeg var plutselig midt i et mareritt. Ei holdt meg i hånda, ei strøk meg på ryggen. Snillhet og godhet fylte rommet. 10 minutter tidligere hadde vi stått på scena. Uvitende som bare et menneske kan være.
Ambulanse kom og han ble kjørt til Ahus på Lillestrøm. Elona og Mose, som jeg ikke kjente, men som bare var snille, kjørte meg med vår bil.
Per døde der på Ahus. Legen sa de hadde jobbet med ham en time. Han hadde fått et stort hjerteinfarkt og de greidde ikke å redde ham. Og jeg måtte ta farvel. Brått og brutalt var det blitt min tur til å miste.
Den natta ble livet mitt snudd på hodet.
Og jeg må lære meg å leve med et ubeskrivelig savn.
Sceneteppet skjuler deg
så er du borte for meg
berre stillheita er att
Ser dei andre reisa seg
langsomt byrja gå sin veg
Det stundar alt mot natt
Sakte reiser eg meg opp nett slik som du
det er tid for å gå heim
Djupt inni meg spelar tonane som var
enno sterkt enno så klart
Liv Karin
