Vandringsvise
Og jeg har ingen bondegård
med hest og hund og dreng.
Nei jorden er min eiendom,
og skogen er min seng.
Og våren er min fiolin
med dans på hver en streng,
med dans på hver en streng.
Og jeg har ingen penger,
men min fattigdom er god.
Den rike har sitt levebrød,
den fromme har sin tro.
Men jeg har høysang i hver li
og kirke på hver mo,
og kirke på hver mo.
Og jeg vil ikke gifte meg,
men jeg er ikke kald,
For møter jeg en pikelill,
går livet som det skal.
Da rødmer hun og rekker meg
en krans av hvit konvall,
en krans av hvit konvall.
Og jeg har ingen almanakk
og ingen klokke – nei,
Jeg har naturens vandresans
som varsler tid og vei.
Og dag og natt og vår og høst
er vandringsmenn som jeg,
er vandringsmenn som jeg.
Når kvelden stenger for min fot,
da tar jeg hatten av.
Og mørket faller i mitt fang
og skjuler sti og stav.
Og sol går opp og sol går ned
ved vogge og ved grav,
ved vogge og ved grav.
Men før jeg nynner visen ut
vil jeg – en jordens sønn –
Få takke for de åpne smil
for marken som er grønn.
For strå og blomst og sang og alt
som lever uten lønn,
som lever uten lønn.