Gussiåsvisa

Gussiåsvisa

Tekst: Liv Karin Lange – 1995 og august 2017
Melodi: Hu hei kor er det vel friskt og lett

I veit et sted der i høre te,
ut på landet, ut på landet.
Med gudesjø som i svunna tid
fyltes opp med hellig ånde.
Der Bakkesan’ og Sandvikja
kan kjøle oss når me ein sommardag,
tek ein fridag, tek ein fridag.

Når sommar’n banka på døra der,
kan du plukke, kan du plukke.
Liljekonvallen på Rabben he
lukt av lykke, lukt av lykke.
Når nedpå Osvatnet vannlilja
står tett i tett og skjule laksen, da
e det sommar, e det sommar.

Å Gammelskulin’ e pussa opp,
her i bygda, her i bygda.
at mykje går når me dre i flokk,
ja, no veit me, at slik e det.
I Bygdahuset kan du få trim,
og du kan leie det te festen din,
leie huset, Bygdahuset.

Og ror du Osvatnet kjem du tett,
på natur’n, på natur’n.
Og uti Plassa e hytteby’n,
byfolk like og natur’n.
Og Bakkelia he gapahuk,
der kan du sete, drømme, kvile ut,
kan du sete, drømme, kvile.

Å neri Kloppmyra, der he me,
fotballbane, fotballbane.
Der kan me trene og skåre mål,
uten å ha kunstgressbane.
Når vinter’n kjem, det e kaldt og klart,
da bli det skøyteis på Osvatna,
tett ved stranda, tett ved stranda.

Så lita bygd, likevel eig ho,
eventyret, eventyret.
Hopp Helling kom blid, men sint han dro,
sporet står om du vil sjå det.
Når Vetafjellet i haustlys ligg,
når tytå sakte rødme langs ein rygg,
da kjæm høsten, da kjæm høsten.

I veit et sted der dei gamle e,
glad i bygda, glad i bygda.
Der ungdom ønska å kunne bo,
bygge hus, få bli i bygda.
Her gamle gardshus e født på ny,
her sorg og lykke kjæm og går
mens me, skape bygda, skape bygda.

© Liv Karin Lange